Wow, tiden går så altfor fort. Jeg har rukket å gjøre litt av hvert i November. Når vi kom til starten av måneden ble det sunn mat og trening, det gikk fint og jeg klarte å komme meg på trening uten alt for dårlige unnskyldninger. Etterhvert gikk desverre trening litt i glemmeboka og godteri ble igjen litt for mye av kostholdet mitt. Jeg får faktisk mye inspirasjon av å se på bilder av trente jenter og tenker at wow, sånn rumpe vil jeg ha, jeg vil også ha så tynn mage, jeg skal spise sunt så jeg får finere hud og kan gå ut uten sminke. Desverre er det litt for lett å bare skru av mobilen og holde for øra så er det glemt og godteriskåla funnet frem. Jeg håper desember kan bli en bedre måned.
Denne måneden har jeg blitt litt mentor for mammaen min. Når hun vil ha noen å snakke med, har noe på hjertet hun føler hun må få ut eller har kranglet med noen og vil snakke rolig med andre har jeg vært på andre siden av telefonen. Jeg føler jeg har klart å få henne til å bli rolig og ikke gå rundt å tenke for mye på det. Det føler jeg at jeg har klart alle ganger bortsett fra en. Da fikk jeg meldinger en time etter jeg hadde snakket med henne, nå ville hun ikke leve lengre. Dette er noe som brister i hjertet for det er ikke sånn man vil høre, ikke fra noen uansett hvem. Jeg lå hjemme den dagen med smerter i ryggen og kunne ikke gjøre så mye fra der jeg lå. Jeg ringte politiet og de sa de ville ringe henne, etter det hørte jeg ikke noe mer. Dagen etter får jeg telefon fra broren min om at mamma faktisk var viktig nok for politiet, de kom med en ambulanse og krevde å komme inn i huset. Derifra ble hun tatt med på legevakten og lå hele natten på overvåkning. Alt er bra igjen nå, og hun angrer på det som skjedde og takker meg for at jeg brydde meg nok til å ta en telefon.
Jeg vet ikke om noen god nok grunn til hva som har skjedd, men det har bare ikke gått mellom meg og en kollega på jobben. Har virket som hun ikke har villet snakke til meg fra dag en, så da har jeg tilslutt latt være å snakke med henne. Tiden gikk og det har gått over 3 måneder med dette på jobben. Jeg står og snakker med områdeleder for arbeidsplassen vi jobber, han tar det alvorlig nok til at han vil gjøre noe med det og skjønner ikke hvorfor jeg ikke har sagt noe før. Etter at jeg hadde fått dette ut av hjertet, gikk det opp for meg hvor mye det faktisk terget på kroppen. Å ikke skulle trives på jobben på grunn av en person, sitte og være irritert og lei hele tiden, det tar på og jeg kjente alt kom opp på en gang når jeg hadde fått frem mine ubehagligheter. Vi fikk inngått et møte og ble enige om å bytte team så jeg ikke trenger å jobbe med dette mennesket. Nå er alt mye bedre på jobben, jeg føler meg glad igjen og syns det er gøy.
Ellers da. Jeg har det veldig bra for tiden, jeg har jo mine utbrudd som går utover Kristoffer, men han må være den mest tålmodige og snilleste gutten jeg noen gang har møtt, det tar ikke lange tiden før alt er glemt. Det å ha en kjæreste og samboer som faktisk bryr seg om deg til alle tider, uansett sinnsstemning er noe alle bør ha. Ikke få deg en kjæreste som er like sta eller hissig som deg, det kommer til å gå gale veien, tro meg… Jeg elsker å vite at jeg har en trygg framtid med en fantastisk kjæreste og 2 vakre hunder hjemme og supre folk rundt oss.
Nå skal vi kose oss i desember og bare la jule og familietiden komme❤